Reise/Eventyr

Min første 8000 meters topp.

4. September 2017

Min siste 8000 meters topp.

Georg Mallory sa: Because it’s there .
Men det var riktignok om verdens høyeste. Selve Everest.

Ikke Manaslu.

I skrivende stund er det tusen tanker i det knøttlille hodet mitt.

Jeg er nervøs og engstelig. Akkurat nå.

Litt senere kan jeg glede meg til å være del av et magisk eventyr. En smak og opplevelse, en ikke forlater før en har fått merker av den.

Før visste jeg det liksom klarere- som i fjor- da var 8000 meteren bare en spontan drøm. En spontanitet som ble ruget på. Nå er det ikke lenger en drøm. Nå er det en realitet.

Jeg spoler litt tilbake.

Mitt første møte med Nepal var i 2011.
Det var som å komme hjem.
Jeg meldte meg på en Hvitserk tur til Everest Base Camp og bestigning av Imja Tse (Island Peak) på 6189 meter.
Denne ferden forandret livet mitt. Nepal er som en eventyrverden.

Jeg ble forfulgt på reisen i 2011. Av fjellet Ama Dablam (6856). Også kalt verdens vakreste fjell. Himalayas Claudia Schiffer.
Og jeg visste at jeg måtte bestige det.

Jeg la meg i hardtrening og dro tilbake i 2013.
Dette året var det mye snø i Himalaya grunnet en tyfon fra India. Derfor ble det ikke satt opp tau til summit på grunn av stor skredfare. Vi kom oss bare til camp 2.

Men for all del. Jeg lærte mye av å snu.

Jeg lærte at toppen er en bonus. Turen er målet.
Men jeg ga ikke opp. Jeg trente videre og reiste tilbake rett etter jordskjelvet i 2015.

Når du ferdes i tynn luft må du ha:
Du må ha Galgenhumor
Du må trives under din egen Gore Tex hette
Du må finne fram råskapen i deg.
Du må være beintøff mentalt.

I 2015 ble jeg skikkelig høydesyk. Jeg lærte jaggu mye av det også.

Se så oppblåst trynet mitt ble! Du store min!

Så sto jeg endelig på toppen av Ama Dablam.

Toppen ble egentlig et anti-klimaks, av en merkelig grunn. Det var opptreningen, tilstedeværelsen under akklimatiseringen og naturen rundt meg- som satte spor.
Jeg fikk min store drøm gjennom 4 år realisert. Jeg fikk fred.

Men så ville jeg plutselig mer. Jeg ble urolig igjen.

Jeg ville høyere.

Jeg er ydmyk.
Men jeg har fått mine meninger og erfaringer de siste seks årene.

Meningene mine er sterke. Jeg synes for eksempel at folk er lite ydmyke. Jeg fnyser av mennesker som for eksempel sier de er mye i fjellet og later som de har stor peiling, og så har de jo ikke det.

For en må være ydmyk der ute. Eller der inne, som enkelte hevder at det heter.

Og det tar år med erfaring for å blir god. Jeg er fortsatt en rookie.

Nei, jeg synes mange folk mangler selvinnsikt. Ja, det tillater jeg meg å skrive.

Jeg har brukt tida mi på å leke ute de siste årene. Noen venner har jeg kanskje mistet å veien, også. Venner som ikke forstår lidenskapen fjelling gir.

Men hva slags selvinnsikt har jeg som ikke vet hvorfor jeg skal opp et fjell på 8163 meter?

En skal være ydmyk når en ferdes både i naturen her hjemme som i tynn luft.
Det handler om å dedikere seg. Sanke erfaringer gjennom mange år.
Være med erfarne fjellfolk og lære. Lære. Lære. Lære.

Jeg er en rookie sett fra et makroperspektiv. Men jeg har gått tjenestevei.
Jeg har ikke hoppet over noen ledd for å prøve meg på en 8000 meters topp nå.

Jeg har vært flere ganger i Nepal, Alpene, på kurs og trening i Jotunheimen og Romsdalen. Men likevel, jeg er en turist der oppe i tynn luft.

Nå bekymrer jeg meg.

For skred. Høydesyke. Og ikke minst for folk med penger på bok. Millionærene.

I år blir det nemlig stinn brakke i Base Camp på Manaslu. Cho Oyo er stengt og det betyr mer trafikk på Manaslu. Rike mennesker uten erfaring som vil krysse sin første 8000 meters topp av. Rike, dumme mennesker. De kommer iført sine splitter nye stegjern som aldri er blitt brukt, til dekka bord, uten respekt for fjellet og sherpaene.

Det er sherpaene som er heltene i Nepal.
De setter opp telt, lager mat til deg, legger opp tau- og sørger for det meste.
Jeg har enorm respekt for sherpaene. Vi er på high five.

Hvorfor vil du dette, spurte mental trener Cecilie Ystenes på en time jeg hadde med henne.
Jeg vet ikke helt lenger, svarte jeg.
Men da bør du kanskje bli hjemme, svarte hun.
Nei- ikke faen svarte jeg.
Da må du lokalisere oppdragets karakter, sa hun.

Du må komme i Fight Zone, sa mental trener, ekspedisjonsleder og Everest-bestiger Inge Meløy til meg over en kaffe.
Og han fortsatte: Når du ikke er i Fight Zone må du i Focus Sone. Og når du ikke er der må du i Recreation Zone.
Og dette er faen meg viktig, presiserte han.

Joda svarte jeg og tenkte plutselig på Birken.
Som jeg elsker Birken. Da er jeg i Fight Zone da!
Å gå milevis på ski i Birkebeinerløypa. Jeg så dedikert at det grenser til vanvidd.
I fem år har jeg pendlet til Birkebeinerløypa.

Men så tenkte jeg at hvis jeg går en 8000 meter, så slipper jeg liksom å gå Birken. Da har jeg gjort mitt.
Da kan jeg ha en normal vinter uten å tenke på persing av Birken.

Du bør gå i terapi og meditere, sa min fastlege til dette resonnementet. Det er bedre enn en 8000- meter. Og høres mer fornuftig ut.
Nei, jeg kan ikke, svarte jeg. Dette er bare noe jeg må gjøre.

Hvorfor må jeg?
Jeg tenker at hvis jeg gjør dette, vil jeg få fred.
Og denne tanken er muligens så dum at det bare er å gratulere.

Europeiske Reiseforsikring er enig. De kastet meg ut denne måneden. De vil ikke ha meg som kunde lenger. Denne turen her ble for drøy for dem.

Da de leste statistikkene til dette fjellet, pælma de meg ut. Og jeg vil ikke skrive her hva som står om Manaslu, tilfelle mamma leser dette.

Men nå drar jeg.
Og jeg kunne ikke dratt uten støtte og hjelp fra:
Berghaus som har støttet meg siden 2011. Tusen takk!
Devold som sørger for at jeg er varm under dunklærne. 
Synsam som passer på synet mitt
Björn Borg som backer meg og har sørget for funksjonelt treningstøy under opptreningen. 
Tusen takk for at dere støtter meg på turen!

Jeg kommer til å savne kjæresten min intenst.
Men jeg skal komme hjem til han igjen.
Derfor skal jeg lytte til kroppen og hodet. Er det noe jeg føler er galt, skal jeg snu.

For jeg skal hjem. Det er modig å snu.

Når jeg skriver dette gleder jeg meg også til å komme hjem til Nepal.
Mitt eventyrrike.
Jeg gleder meg til å sove i telt. Være kald. Ha størkna bæsj i rompa som klør så mye at du klikker. Se bønneflaggene blafre i vinden. Drikke te med sherpaene. Se de mektige fjellene. Lyden av bjellene rundt halsen til yakoksene. Jumaren som beveger seg oppover tauet. Stegjernene som treffer isen. Jeg gleder meg til å være fokusert. Til å ta ett skritt av gangen. Til å oppleve mindfulness på det mest idiotiske. Til å logge av elektronikk. Til å logge på hodet. Til å ha fokus.
Til å bevege meg over skyene.

Jeg reiser med Ascent Himalayas. Dawa Tsiri Sherpa har vært 19 ganger på Everest, første sherpa på K2 og 4 ganger på Manaslu. Han har ”never lost a client.”

Nå logger jeg av.

Ses i midten av oktober!!

Namaste.
Elisa

 

OM MANI PADME HUM

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

You Might Also Like

4 Comments

  • Reply Anne Marie Meyer 4. September 2017 at 10:31

    Masse lykke til og håper du når målet ditt. Spennende. Gleder meg til til Nepaltur i oktober., men jeg skal ikke på noen 8000 m, begynner lavere. Er så enig med deg i at man skal være ydmyk når man ferdes i naturen. Rikingene uten peiling skal du drite i.
    Jeg har lest om Manaslu, så vær forsiktig. GOOOOOD TUR 🙂

  • Reply Pernille 4. September 2017 at 11:49

    Utrolig inspirerende og mange kloke ord! Ønsker deg en fantastisk tur, og gleder meg enormt til å lese om eventyret ditt. Stå på og nyt fjellet og turen 🙂

    Beste hilsen Pernille

  • Reply Anette 4. September 2017 at 15:27

    Fantastisk blogga 👏 du er rå og gledar meg til å sjå reisa di 👌 lykke til 😄

  • Reply Trine 5. September 2017 at 23:24

    Så tøff du er!! Og inspirerende:) Gleder meg til å lese mer om dette eventyret!

  • Leave a Reply