Når du leser dette er jeg oppe i lufta. I et fly. Som frakter meg til Nepal.
Jeg kommer til å lande i Katmandu. Mest sannsynlig skulle jeg tro. Jeg lider av en forferdelig flyskrekk.
I Katmandu skal jeg sove 1 natt. Deretter skal jeg sette meg på småflyet, Twin 8-er med rust, som skal frakte meg til Lukla flyplass. Den lille flystripa på 250 meter i oppoverbakke, som lander rett ved et stup- er overraskende nok kåret til verdens farligste flyplass.
Går alt bra skal jeg følgende:
Fra Lukla skal jeg trekke opp Khumbudalen til Base Camp (4600 moh) og så starte akklimatiseringen mot Ama Dablam (6815 moh). Så SKAL jeg toppstøte, hvis vær og helse holder. Det er et lotteri. Mye skal klaffe for å klare dette.
Dette blir mitt andre forsøk på dette fjellet. For to år siden var det skredfare.
Les mer om AMA-turen min HER.
Les mer om Nepal HER.
Jeg har bestemt meg for ikke å være online på en måned. Dette er selvsagt et bevisst valg slik at jeg kan fokusere på jobben som venter meg. Dette er ingen blåbærtur. Birken blir et spaopphold.
Tynn luft er vondt. Det er som å være konstant utrolig, jævlig fyllesyk. Det er sånt en glemmer når en kommer hjem. Det er en fødsel å klatre i tynn luft. Innbiller jeg meg.
Her ser dere bilder fra Base Camp som er det nærmeste jeg noengang kommer Woodstock.
Soveposen blir sengen din.
Base Camp blir hjemmet mitt i to uker. Eventyret tar 4 uker.
En sliter mye med dårlig mage på slike turer, så en bør planlegge toalettbesøkene sine. Det renner rett og slett dritt ut av kroppen din. Hvis du er blant de utvalgte.
Tisse gjør jeg i en flaske med tissetut i teltet. Jeg bommer ofte på dette av en merkelig grunn, og det lukter urin i teltet mitt.
En sliter mye med hodepine og derfor bør jeg drikke kanskje fem liter vann om dagen, sier min mentor.
Om kvelden leser jeg bok eller ser på film i teltet mitt. Jeg har med masse film på min iPad. Den lader jeg om dagen på et relativt enormt solcellepanel.
En tenker også. Det er jo derfor vi er. I følge filosofen Descartes. Jeg tenker på livet i Norge og at det er veldig all right. Jeg funderer også mye over min egoistiske hedonisme og på hva jeg i helvete egentlig driver med. Burde ikke jeg følge et barn til barnehagen eller noe? Men det vil jeg visst ikke.
Og så blir jeg redd. Jeg blir så redd at jeg knapt tør å puste. Jeg blir redd for at det kan skje noe på fjellet og at jeg skal gjøre noe feil. Gjør jeg noe feil ramler jeg ned. Likevel er jeg sikker på at det er farligere å sykle med musikk i øret på Storo-krysset. For eksempel. Noen sjanser må en ta.
Jeg stoler på utstyret, sherpaer og de som tolker værgudene.
Det er sherpaene som er helter. Jeg er bare turist.
Bildet over er fra Yak Camp, før Camp 1.
Å vandre på disse fjellene er som å leke på himmelen. Jeg er så ydmyk og glad.
Mens jeg er borte på eventyr- kommer dere til å lese om Thailand og eksotiske eventyr jeg har opplevd tidligere i år. Så vi faker det. Slik at forretningene går som normalt her hjemme. Når jeg kommer hjem skrur jeg så tiden tilbake.
Jeg ville bare fortelle dere nå.
OM mane Padme hum.
Vi ses om 4 uker.
xoxo
Elisa
No Comments