Når prestasjon blir antiklimaks
Mission Completed. Check! Ja, det er bare å gratulere.
Men hvorfor blir jeg alltid så tom etter en stor og krevende prestasjon?
Jeg kommer aldri til å vinne en missekonkurranse. Men hvorfor ser jeg slik ut- etter en prestasjon?
For å nevne noen eksempler det siste året:
I 2015 presterte jeg med god tid i Birken på 3.45 og jeg støtet på fjellet Ama Dablam (6815 moh). To store prestasjoner jeg burde være stolt av. Men jeg ble bare tom, jeg. Eller for å sitere kjæresten min: En jævli sur drittkjerring.
Jeg brukte månedsvis å trene meg opp mentalt og fysisk til eventyret i Nepal. Jeg visualiserte fjellet og gledet meg så til å stå på toppen av mitt kjære Ama Dablam (6815 moh). Og da jeg endelig sto der og knipset seiersbildet med et stort glis rundt kjeften på toppen, følte jeg ingenting. Jeg faket min egen summitglede. Slå den!
Her står jeg på toppen av Ama Dablam med min sherpa. Jeg smiler og ser lykkelig ut. Men inni meg er det helt dødt. Jeg faker min egen summitglede. Ja, det er bare å gratulere.
Les mer om Ama Dablam eventyret HER.
De samme forventingene har jeg til Birken. Hvert eneste år. Jeg trener og visualiserer løypa i månedsvis og gleder meg så innmari til å knuse tida mi fra i fjor. Men så fort jeg kommer over målstreken står jeg der og gaper over en intens tomhetsfølelse.
Hvorfor blir jeg gladere av å trene meg mot noe enn å fullføre det jeg har trent meg mot?
Liker jeg å jage mer enn og nyte seiersrusen?
Er det helt bekmørkt for meg?
Eller er disse følelsene helt innafor?
[kad_youtube url=”https://www.youtube.com/watch?v=Jpy1sEZWF40″ ]
Her fra dagene mot toppstøtet mot Ama Dablam i vinter.
Jeg tok en Q &A med mental trener Cecilie Ystenes rundt denne tematikken.
Les mer om Cecilie Ystenes HER.
Q: Enten du har levert din eksamensoppgave eller gått Birken i lynraskt tempo: Hvorfor kan dine fullførte målsetninger- som du har gledet deg til å få overstått- bli et anti-klimaks?
A: Det kan ofte skje når du ikke er forberedt på ulike type reaksjoner. Ofte bygger man opp til et større spenningsnivå og har en rekke bevisste og ubevisste forventninger. Når disse ikke innfris i den grad vi tror, kan vi oppleve et antiklimaks, utmattelse eller andre emosjoner vi ikke alltid ser i sammenheng med det som var ment å skulle bli en feiring.
Jeg har hatt mange samtaler med Cecilie Ystenes. Hun er et råskinn som inspirerer, motiverer og dytter deg fram. Du finner henne blant annet på Raw Trening. Cecilie har også skrevet bok om mental trening og denne inneholder smarte verktøy for å finne fram råskapen i deg.
Q: Ifølge norske leksikon betyr antiklimaks: Overgang fra sterkere til svakere uttrykk, eller fra det høytidelige til det trivielle, fra klimaks til en etterfølgende skuffelse.
A: Det er eksempelvis når vi går veldig langt utover komfortsonen vår, og kjenner at vi går over flytsonen vår. Eksempelvis når vi må grave dypt for å holde ”hodet over vann”.
Q: Du jobber med alt fra idrettsutøvere, politikere til forretningskvinner og personer som trenger en selvtillitsboost: Hvordan forbereder du dem til et antiklimaks?
A: Jeg forbereder dem ikke spesifikt inn på et antiklimaks, men prater om mange former for distraksjoner og mulige reaksjoner som kan komme både før, underveis og i etterkant av en prestasjon. På den måten er en forberedt på det meste. Det kommer også veldig an på prestasjonen og personens utgangspunkt.
Ja, nå vet jeg. Jeg vet at jeg havner i kjelleren etter en prestasjon. Men veien mot målet: DET gir meg glede, det! Heia heia!
Som eksempel til at dette er mer normalt enn man kanskje tror, kan jeg nevne en svensk studie fra noen år tilbake som viste at nesten 40 prosent av eliteidrettsutøvere hadde opplevd mental slitenhet, stagnasjon og formsvikt minst én gang.
Det betyr at man skal være veldig bevisst på totalbelastningen man er i ferd med å ta på seg.
Spørsmål man bør stille seg selv er:
• Er jeg taktisk klar? – til å ta beslutninger og smarte valg i hensyn til hva målet er?
• Er jeg teknisk klar?
• Er jeg mentalt forberedt?
• Er jeg fysisk rustet nok?
Q: Er det normalt å få et antiklimaks?
A: Dersom man ikke er forberedt på det, så vil det være en normal reaksjon på lik linje med mange andre type emosjonelle reaksjoner.
Du er den du er. Det er helt greit det. Men vær i det minste forberedt på hvem du er og hvordan du reagerer. Ta en time-off! Reflekter! Restituer!
Q: Jeg gråter alltid på mållinja etter Birken. Jeg gråter av en slags gledesutmattelse, av prestasjon, men også at alt arbeidet jeg har lagt bak rennet- er over. Hva nå, tenker jeg og tørker snørret. Er dette innafor eller er jeg mental?
A: Du er nok ikke alene om å kunne føle en form for tomhet etter en stor prestasjon. Spesielt en som har krevd veldig mye mentalt og fysisk av deg, og hvor du kanskje må stå ovenfor valg og beslutninger som er langt utenfor din komfortsone og evne på det gitte tidspunkt.
Det er fort gjort å føle seg utmattet etter ”målgang” når kroppen og hodet rett og slett ikke har noe mer å gå på.
Å gå i ”kjelleren” koster nok mer enn det mange tror. Det å være god på å debrife om det i ettertid, og skape seg tid til å restituere og hvile er derfor også en del av en prestasjon som mange undervurderer. Varer denne utmattelsen over tid er mitt råd å sette ord på følelsene og tankene du kjenner med en som har kompetanse på feltet.
Aksepter at det er der du er i dag, men at du med god hjelp fra deg selv og de rundt deg vil kunne snu klimakset til å finne god læring i det du har opplevd. Noen ganger må vi pushe grensa langt for å finne ut hvor den ”linja” er. Det er også en form for livsvalg. Noen lever livet uten aldri å finne det ut, og det er helt greit det og. Lev det livet du vil leve, tenker jeg. Med det gode og utfordrende i begge deler .
Q: Gir arbeidet mot målet en større glede enn selve prestasjonen?
A: Det er veldig individuelt hva folk vil svare på det. Mange finner mest glede i utvikling, andre opplevelse, mens noen trigges utelukkende av resultater . Å være bevisst på dette, kaller jeg filosofi og er en del av del 1 i boka jeg har skrevet.
Les mer om boken til Cecilie Ystenes HER.
2 Comments
Du tror ikke kanskje du rett og slett er litt sliten etter å ha gitt alt for å nå målet? 🙂 Nyt nå i ettertid i steden 🙂 Takk for at vi fikk bli med på turen din i Nepal!! Fantastisk å lese!
Jo, det stemmer nok det Cecilie. Mellom oss, føler jeg meg fortsatt litt sliten… Men likevel klar for nye eventyr. Merkelig kombinasjon:) Tusen takk for at du fulgte Nepal-dagboka!
Stor klem
Elisa