Yoga Retreat i India

Latteren er mild og klinger som ankelbjeller.  En blir slik av å være på yoga retreat. Alle får myke oktaver og snakker med en smørpakke i munnen.

En fniser euforisk av kokosnøtten som smaker så godt. En smiler til bikkja som sover. Og en overøser alle rundt seg med komplimenter.

Slik er det å være på yoga retreat i India.

Dagen fortoner seg slik på Purple Valley Yoga:

0500: Meditasjon

0600: Yoga for de erfarne

0700: Resten av yogaklassen kommer

0900: Frokost

1630: Prat og meditasjon

1900: Middag

 

Deltakerne:

John Scott, læremesteren, en levende legende innen Ashtanga miljøet. Og deltakerne, for det meste kvinner i sin beste eksistensielle alder som synger på det siste verset i fertilitet- er hans disipler. De er vakre med hud som skinner som sjokolademelk. Selv har den gamle guruen fått seg en svimlende vakker kjæreste i tjue-årene. Dette er Ashtangaens rockestjerne, tross alt.

Det er magisk å gå til shalaen  til meditasjonen kl 0500. Fugler og sirisser tilfører en tropisk atmosfære til den vakre stjernehimmelen som befinner seg over palmebladene.

 

Slik ser det ut når vi går til shalaen. Bare hør de eksotiske lydene!

[kad_youtube url=”https://youtu.be/qN2jqoSsykc” ]

 

 

 

Vi sitter i shalaen og mediterer.

Jeg har aldri fått dette til og tenker skitne, seksuelle tanker for å få tida til å gå. Da går klokka alltid litt fortere. Det er nesten irriterende når jeg hører forsamlingen starter å chante, for det passer overhodet ikke dit jeg er på vei.
Babyer er lykkeligere enn voksne, sier John, etter meditasjonen.

Alle tar frem sine notatblokker.

Fra fylte 6 år starter hjernen å fylles opp av forstyrrelser, fortsetter han.

Og det store spørsmålet er: Hva skal du gjøre med disse forstyrrelsene, roper John og løfter opp hånden som tilfeldigvis blir truffet av sollyset gjennom vinduet.

Jeg ser meg rundt. Jeg merker jeg er redd denne intense, filterløse stemningen.

Så er det yoga-klasse.

Er det bare Mysore praksis, undrer jeg som ikke husker serien helt?

Mysore er den tradisjonelle måten å praktisere Ashtanga Yoga på som det læres i Mysore, India. I en Mysore klasse praktiserer du i ditt eget tempo sammen med utøvere på ulike nivåer. Man kommer å ruller ut sin matte stille og rolig når det passer innenfor det tidsrommet som står på timeplanen.

Jeg har altså reist halve jorda for å rulle ut matta mi og praktisere yoga alene i mitt eget tempo.

 

Det står at kurset er for alle nivåer- men her er det mest slangemennesker og dedikerte yogis. Skjønt, yoga er ingen konkurranse.

Jeg liker å være med i en ledet klasse. Høre den myke stemmen til læreren som kommanderer oss til øvelser sammen med Ojai-pusten. Jeg liker denne rytmen. Jeg blir nesten stresset av å se alle gjøre yoga i sitt eget tempo. Her er vi alle ulike, selvsagt. Men pokker, at det ikke sto noe om dette på hjemmesiden.

Likevel føles det godt å gjøre yoga. Det er så lenge siden jeg har praktisert. Og min stive 02-snappende kropp har så godt av dette.

Den stekende sola får dagen til å gå, for plutselig er det ettermiddagsmeditasjon.

 

Vi chanter og setter oss så klare til å meditere.

Jeg fortsetter min sex-fantasi. Denne gang er jeg i Katmandu og akkurat ferdig med en farefull ekspedisjon. Jeg sitter på baren min og drikker Everest- øl og så…

Plutselig faller jeg sammen. Ute av det blå. Ryggen min kollapser og jeg faller i stille gråt. I shalaen foran alle de lykkelige menneskene. Jeg hulker stille og holder meg for ansiktet. En av assistentene til John, Helen kommer bort og stryker meg i håret- og det får tårene til å skyte ytterligere fart.  Jeg gråter og tenker på Nepal og alt jeg opplevde der i vinter. Og tenker at det er spesielt at jeg er i India for å gjøre yoga alene, når jeg hadde gledet meg til å være med i en ledet klasse. Gjerne med røkelse i shalaen.  Slik ligger jeg og gråter i en time- mens jeg hører en monoton stemme i det fjerne.

LES MER OM NEPAL-EKSPEDISJONEN HER.

Jeg stabler meg så opp på beina etter meditasjonen og tasser lutrygget tilbake rommet mitt. Jeg må få en kiropraktor tenker jeg og gråter og gråter. Susanne og Kjersti (de jeg reiser med) gir meg klemmer og det er på en måte veldig vakkert og koselig.

Slike utbrudd er helt normalt og innafor på yogaferie. Pusten til øvelsene får kroppen til å rense seg. Noen ganger blir en “yoga high” andre gang får man en “downer”- slik jeg fikk.

Og når du er et sted der en bygger menstruasjonsslott til deg, så er det i alle fall innenfor rimelighetens grenser.

Er jeg mer mottakelig enn jeg ønsker å avsløre?

Hvordan vil resten av uka bli med denne ryggen?

Kommer jeg for eksempel til å rømme?

Eller vil jeg få venner for livet?

 

 

Mer i morgen!

Shalabasana,

 

Elisa