Reise/Eventyr

TOPPSTØTET Manaslu 8163

26. November 2017

Jeg føler jeg sitter på en stor hemmelighet. Og bare jeg tenker på Himalaya smiler jeg og kan gråte. Å våkne opp på 7000 meter å drikke smelta snø med litt sukker og te, smaker vidunderlig. Å bruke 15 minutter for å få på seg ekspedisjonsstøvelene for å gå ut i snøborgen som er toalett, for å drite over skylaget, er et stort WOW og surrealistisk, selv om den tynne lufta gjør bevegelse og pust tungt og trått. Å le med sherpaene som tilrettelegger alt for deg, er den beste latteren i hele verden. Å klatre oppover er så ufattelig vakkert!

SE VIDEO FRA TOPPSTØTET HER:

Vi har hvilt i tre dager etter rotasjon.
Tiden for å støte er kommet.

Jeg ligger i teltet og ser nok en film med Grusomme meg.
Du store min som barnefilmer har forandret seg, tenker jeg og tar meg en snus.

Så går vi.

Det vil ta oss 4 dager å nå toppen. Hvis vi er heldige.
Vi skal sove på Camp 1 (5700) Camp 2 (6300) Camp 3 (6800), Camp 4 (7400) før vi støter på 8163.

Toppen er en bonus. En skal være ydmyk for omgivelsene sine.
Men hodet er innstilt på toppen. Jeg vil faen meg på toppen, tenker jeg.

Camp 1

Været har forandret seg. Det blåser. Det snør. Det er bikkjekaldt, men solid utstyr og bekledning gjør dette til en psykisk prøvelse.
Tenker på skred.

Manaslu har en skummel statistikk. 20% dødsrate, leser jeg, og dette har jeg fått et oppheng i.
Etter camp 3 på 6800 er disse partiene over. Og jeg tenker ikke på andre farer som kan oppstå etter dette. Men de kan selvsagt oppstå! Du kan få hjerne- lungeødem. Du kan få is i hodet. Du kan få frostskader. Mye kan skje så høyt oppe.

SE VIDEO FRA CAMP 1 HER

Mitt første møte med Nepal var i 2011 og det forandret livet mitt. Det er som å entre en eventyrverden 200 år tilbake i tid. Ingen forlater møtet med fjellene og menneskene der uten å få merker av dem. Jeg startet på 6000 meter og har beveget meg tjenestevei opp mot 8000 meter.

Jeg elsker å jobbe mot et mål. Trene den største muskelen vi har: Den mellom øra.
Jeg har også lært at toppen er en bonus etter at jeg måtte snu på Ama Dablam (6856) i 2013, før jeg endelig kom på toppen i 2015.- Det er turgleden det handler om. Den intense tilstedeværelsen der. Hvert eneste skritt teller. Tråkker du feil, kan det få konsekvenser. Dette er mindfulness for meg. Jeg savner det hver eneste dag.

 CAMP 2

Camp 3- 6800

Det går rolig oppover. Jeg er konsentrert og snakker minst mulig med resten av gruppa. Selv om vi går i en gruppe, er ikke dette et lag. Det er opp til hver enkelt å holde seg frisk og sterk for å nå toppen.

 

(Foto: Moa Hundseid)

Camp 4- 7400

Ferden opp til Camp 4 vil jeg aldri glemme.
Vi beveger oss vertikalt. Jeg har Linkin Park på øret (ikke spør) og er i kongeform. Plutselig kommer det isklumper farende nedover. Noen treffer hjelmen min og jeg begynner å hyperventilere. Jeg stopper opp for å få kontroll over pusten min igjen. Så oppdager jeg noe i det fjerne: Dødninghoder. Store isformasjoner av dødninghoder. Jeg lukker øynene igjen. Dette er bare innbilning. Åpner dem igjen. Nei, det er ikke det!

Gi meg et kall, hvisker jeg så til meg selv, og tenker det er synd jeg ikke tror på en Gud.
Så ser jeg dem. Små snøhjerter ved beina mine. De er overalt. Ho-ho-ho- ler jeg under oksygenmasken. Blir hjernen litt ko-ko her oppe?

(Foto: Moa Hundseid)

Når vi kommer til Camp 4 er jeg så glad og føler meg beruset. Alt er hysterisk morsomt.
Her skal vi hvile i åtte timer.

Her står jeg på Camp 4 og peker mot toppen.

KL 2300 begynner vi den siste biten av ferden.

Jeg har vondt i nakken etter oksygenmasken og har også tatt på meg for mye klær. Under dundressen har jeg dunjakke. Det blir for mye dun!
I need to take off clothes- sier jeg andpusten til klatresherpaen min. Jeg har en ung sherpa og jeg ser at han misliker at vi mister plassen vår. Vi har holdt koken sammen fra Camp 2 og han er som meg, et konkurransemenneske. Men dette er ingen konkurranse. Jeg vil bare på toppen og driter i om jeg er sist i gruppa.

Det er så vakkert! Vi bader i himmelen!

Så står vi plutselig på toppen. Klokken viser 0740 en nydelig dag i oktober. 

Jeg har med Pippi til topps. Hun er mitt forbilde.

Selv synes jeg toppen ble et antiklimaks der og da. Toppen av Manaslu er smal, og det ble kø for å komme seg opp. Når det først er din tur-må en forte seg å dokumentere at en har vært der. Slik er gamet. Husker jeg var irritert. Noen tok seg friheten til å posere i flere minutter som de skulle på forsiden av Vogue.
Come on- ropte jeg. Hurry!
Det begynte å bli kaldt å stå slik å vente.

På veien ned var Vogue Cover-shoot modellene utmattet av energien de hadde brukt under fotograferingen, og satt andpustne tilbake som sakkosekker og gispet under oksygenmasken. For noen hønsehjerner tenkte jeg, og gikk demonstrativt i raskt tempo forbi dem nedover.

Tilbake på Camp 4 feirer vi med nudler og te.
Mingma, vår sjef sherpa gratulerer oss på walkietalkie fra Base Camp.

Let’s go back to Base Camp!
Mingma nevnte at en sterk gruppe hadde gjort dette tidligere. Og vi har lyst til å feire med annet enn nudler og te.
We want beer and pizza, hoier Moa og jeg på walkietalkie til Mingma.

Moa og jeg vil tilbake til Base Camp etter toppstøtet. Vi vil ha pizza og øl. 

Så fra 8163 meter skal vi tilbake til 5700 meter. 

Det er på veien ned ulykker ofte forekommer. Da spiller ikke hodet og kropp på lag.

Det går trått og sakte. Kroppen er sliten. Først går du på adrenalin, men fra Camp 1 til Base Camp gråt jeg av smerte under brillene. Beina klarte knapt å bære meg.

Klokken 2030 er vi endelig tilbake i Base Camp.

(Foto: Moa Hundseid)

I Base Camp har kokkene tilbredet festmåltidet vårt. Pizza og øl.

Måltidet jeg hadde gledet meg til smaker ikke. Jeg er for sliten til å spise.

Men de neste dagene går til FEST.
Fra Base Camp til Katmandu.

Jeg har virkelig aldri vært så glad i hele mitt liv!

Jeg mistet kanskje 6 kg på ferden. De spiser en raskt opp igjen!

(Foto: Moa Hundseid, Lakpa Sherpa, Tsiri Sherpa og Myself)

Snitt snapp snute.

I will be back Nepal.

You Might Also Like

8 Comments

  • Reply Liz 27. November 2017 at 16:48

    Du er rå! Det er så gøy å følge deg og reisen(e) din(e), inspirerer masse!!!

  • Reply Marianne 27. November 2017 at 22:33

    Fantastisk! Veldig imponerende og veldig gøy å følge med på, selv om jeg aldri skal gjøre det selv 🙂

  • Reply M 28. November 2017 at 12:35

    Herlig! Deilig motivasjon til både små og store turer – du inspirerer, tusen takk 🙂

    • Reply Elisa Røtterud 28. November 2017 at 15:11

      SÅ utrolig hyggelig M.
      Nå ble jeg veldig glad.
      Stor turklem

  • Reply Sophie 29. November 2017 at 19:12

    Holy guacamoly, this is incredible! Wow!!!

  • Reply Grete Linn 6. December 2017 at 18:37

    Åh jeg gråter jeg også! Så fantastisk xx

  • Leave a Reply to Sophie Cancel Reply