Trening/Velvære

Deprimert etter bruddet

18. April 2018

Vi har alle opplevd smertefulle perioder i livet.

En sorg. Som er så altoppslukende at du ikke klarer å se lyset i tunellen.

Jeg vært i den mørkeste kjeller siden februar.

Jeg er så deprimert, hulket jeg til fastlegen min.

Klarer du å jobbe, spurte han.

Det er jo det eneste som holder meg oppe, gråt jeg til svar.

Tja, jeg tror ikke du er deprimert- analyserte han.

Jo visst faen er jeg- svarte jeg, slo knyttneven i bordet og tørket mine krokodilletårer.

Slik trives jeg aller best å se ut. Da er jeg på tur og eventyr! Men når jeg ser slik ut ufrivillig, da er det ikke like moro. 

Derfor lagde jeg like godt min egen greie jeg måtte gjennom.

Og jeg kalte den for luksusdepresjonen.

Et eksempel på et luksusdeprimert menneske som trenger trøst. Det kan være hvem som helst. 

For jeg vet at jeg snart vil være ute av den. Jeg må bare puste med magen og holde pusten. Noen uker til.

Jeg kaller min sinnstilstand for luksusdepresjon for jeg har ikke rett til å si noe, når jeg kjenner til andre menneskers lidelser og problemer.

En luksusdepresjon har mange av de samme gjenkjennelsesfaktorene som en reell depresjon, ser jeg når jeg googler.

Alt er mørkt og vanskelig.

Du blir asosial.

Matlysta og nattesøvnen blir borte.

En føler seg tom og har ingen glede i livet.

Da jeg konfronterte en venninne med min nye tilværelse, kjente hun seg igjen. Hun hadde også vært luksusdeprimert for en stund tilbake. Ja, for en lykke og møte likesinnede!

Hun havnet utpå da hun brakk to ribbein og ikke kunne løfte sitt barn.

De er store mørketall blant luksusdeprimerte, noterer jeg meg bak øret.

En luksusdeprimert prøver så godt de kan. De slutter å gre seg, men prøver å trene. The show must go on. 

Min depresjon så dagens mulm og mørke 4. Feburar presis kl 0815. 

Jeg falt 4 meter i klatreveggen og moste foten i veggen.

Det første ordet jeg hikstet da jeg kom på bakken var det jeg elsker mest her i verden, ved siden av min samboer, selvfølgelig: Langrenn

Du får nok gått deg en fin skitur i morgen skal du se, smilte PT-en jeg hadde booket for økta.

Lykken varer ikke evig. 

Så jeg subbet hjem. Tok ut to koteletter fra fryseren som jeg plasserte på hver side av foten med en ullsokk over, og la foten høyt på to puter i sengen.

Etter 48 timer tok jeg ut kotelettene, freste dem i panna, åt dem og kom meg til legevakta.

2 brudd i ankelen.

Gips i 4-6 uker.

Deretter en skinne (ser ut som et robotbein) i 3 uker.

Så opptrening i flere måneder.

Jeg kunne glemme Birken, Ekspedisjon Amundsen, toppturer på ski i hele vinter og vår.

Jeg kunne glemme frihetsfølelsen jeg får ute i naturen. Det å være på tur. Det jeg brenner for.

Ja, lista ble lang.

Jeg lå på stuegulvet, gispet etter luft og følte meg som en fisk på land. Jeg må ha luft, skrek jeg til samboeren min. (Stakkars mann) Is og snø ute gjorde det umulig å komme seg ut. Xped9, sovepose og  balkongen ble redningen.

Her er jeg lykkelig. 

Du kan kanskje få til en fjelltur til våren, trøstet legen. Men da blir det Rondane og ikke Hurrungane, blunket han.

Jeg vet ikke hvorfor jeg tekstet PT- jeg hadde booket til  økta, men topplokket blir irrasjonelt når det koker. 2 brudd skrev jeg på sms.

– Ja, dette blir jo en fin tid å trene fingerstyrke på, tikket det inn til svar.

Det føltes som å få en stor bøtte med urin i ansiktet.

Selvsagt hadde ikke PT-en så mye tau ute med vilje (?), men burde en ikke beklage seg? Si medlidende strofer før en predikerer om fingerstyrketrening?

Hva slags oppdragelse har denne PT-en fått hjemme?

Gipsen føltes som en gisseltaker med all makt over livet mitt. Isen og snøen utenfor gjorde det ikke bedre. Jeg kunne ikke engang hinke meg til butikken å kjøpe melk.

Jeg klarte ikke lese avisene som skrev om tidenes vinter. Jeg låste meg inne og er i dag veldig oppdatert på ALT av serier på Netflix, hvis du trenger tips.

Jeg lå i badekaret, surra en søppelpose rundt beinet som dingla utenfor, mens jeg gråt og så i taket. Tidens vinter.

Du kommer til å lære noe av dette, fortalte en kamerat.

Nå som jeg er i min siste fase av luksusdepresjonen har jeg lært et par ting.

Jeg antar når tiden leger alle sår- at mer kunnskap vil strømme til meg. Visst faen. En blir jo klok av skade.

 

1. GJØR RESEARCH

Når du velger yogainstruktør, PT eller fjellfører. GJØR RESEARCH!!

Hva slag sertifisering har yogalæreren? Hva slags yoga har du booket deg på? Har du en ryggskade, vil kanskje en Ashtanga time gjøre skaden din verre?

Hvem er fjellføreren som skal ta deg med på Storen?

Det er en grunn til at de beste fjellførerne er booket flere måneder i forkant.

Og det er ikke bare fordi de mestrer hissige klatreruter. Deres popularitet kommer av kunnskap og vidunderlige menneskelige egenskaper.

Hva slags utdannelse har PT- som skal trene deg?

Har vedkommende en god utdannelse? Hva sier kundene? Google- vær litt detektiv!

Nå som sommeren nærmer seg er det utallige kurs for barn og ungdom.

Har du gjort research på hvem det er som skal ta med barna dine på klatretur, for eksempel?

Se for deg dette scenariet:

Ring Ring. Har jeg kommet til mammaen til Torgeir?

– Ja, du skjønner vi hadde en liten ulykke i dag og dette vil jo være en ypperlig anledning til å trene på å lage et nytt barn!

2. Se rundt deg!

Jeg har alltid dårlig tid og går tilsynelatende raskere enn min egen skygge. Men med krykker ble tempoet senket. Og jeg så mennesker. Mennesker i rullestol. Vi hilste slik folk i bobil hilser til hverandre. Gamle folk som satt alene og glante mot himmelen. Og vi ble kjent. Hadde det ikke vært for gipsen hadde jeg ikke snakket med dem. For jeg hadde ikke sett dem! Og dette skal jeg ta med meg videre: Start en samtale med gamle mennesker på buss og trikk. De liker det! (Stort sett)

(Foto: Ina Vik)

Insider tips: I uke fem av luksusdepresjonen klarte jeg å ta noe kollektivt og jeg var veldig kontaktsøkende. Ikke snakk for mye med fremmede bikkjer på trikken, det er ikke alle hundeiere som liker det, merket jeg. Men dyr gir en deilig trøst, altså!

3. Helseforsikring og sparepenger

Ja, noe får en selvsagt dekket. Men et brudd koster penger! Det går i taxi og fysioterapi. Til nå har jeg brukt 25 tusen kroner på beinet mitt.

Da er det fint at en har en sparebøsse det står Nepal på.

(Den setningen er jo da ironisk, som du skjønner. For de penga skal ikke gå til vaskemaskin eller benbrudd- de skal gå til NEPAL!)

Apropos Nepal. Jeg reiser ”hjem” for å komme meg. (MasterCard)

Dette fantastiske land, ingen forlater før en har fått merker av den.

Her skal jeg gi 20 kilo med klær til gutta mine og guide et par venninner inn i Khumbu-dalen. De har også fått i oppgave å tå med seg 10 kilo hver- så vi har med 40 kilo klær til Nepal!  Men mer om det senere.

Jeg har skaffet meg et muldyr tilfelle foten blir vond. (Vær løsningsorientert!)

Til uka skal jeg også prøve en rolig skitur i paradis (Birkebeinerløypa), og fysioterapeuten sier at beinet ser bra ut. Men at jeg må skynde meg langsomt. Ikke ta noen snarveier.

Jeg ser lyset i tunnellen nå.

Men først måtte det altså bli mørkt.

You Might Also Like

6 Comments

  • Reply Marie Kloster 18. April 2018 at 14:57

    Helsike! Eg kjenner meg så igjen, ikke helt same story, men det går i det same. I fjor løp jeg EM i hinderløp i Andorra, holt på å dø av tørst, drakk vann fra en bekk, blir syk på vei hjem fra Barcelona 3 dager etterpå, rett på sykehuset når jeg kommer hjem, alle tror jeg er matforgiftet, ender med blindtarmsoperasjon, ingen matforgiftning. Skulle reise til USA til WM i hinderløp, der jeg var så heldig og fikk sponset løp og opphold, det røyk.. Faen! Kan jeg rekke neste mål som var New York Marathon, nope! var heiagjeng for kjæresten, fattig trøst… Så nå da etter måneder med magetrøbbel, så er jeg litt bedre, ingen vett helt hva som feiler meg, men magen den er ikke på nett.. Hva er min luksusdepresjon, jeg får jo løpt og trent, men det folk ikke ser er at jeg får ikke løpt så fort eller så langt jeg vil. Og jeg fatter at folk ikke fatter, vi er jo ikke dødssyke, men det er bare så faens irriterenes! Jeg har mange mål, og denne magen må bare bli på nett igjen, har ikke tid til dette! Er det noe vi kan gjøre, ja, bare en ting, bite tenna i samen, banne høyt og ikke gi opp!

    det order seg på sikt, akkurat som vi har tid til “på sikt” …

    Klem Marie

    • Reply Elisa Røtterud 19. April 2018 at 20:20

      KJære Marie,

      Jeg føler masse med deg!!! Dette hørtes langt verre ut enn min ulykke. Du er raus som heiet på flokken din under maraton. Jeg var en sur megge i hele påsken….
      Håper du snart finner ut av hva som feiler deg!!!
      STOR KLEM og masse god energi din vei.

  • Reply Trine 19. April 2018 at 08:04

    Takk for at du deler, det blir bra lesning i alle fall!
    Jeg har også vært igjennom benbrudd. Det var uutholdelig. Det jeg ser i ettertid er at de 8 ukene jeg var “hemmet” var en liten bagatell i den store sammenheng, men det skjønte jeg IKKE der og da! Vær glad for at du har en forbigående, ikke kronisk skade, det hjelper LITT å tenke det når man er skadet 😉

    • Reply Elisa Røtterud 19. April 2018 at 20:22

      Kjære Trine,
      Håper du løper igjen! Ja, det er klart dette er en bagatell i det store bildet- ref luksusdepresjon. En kan jo ikke klage. Stakkars kjæresten min- da det sto på som verst. Og en lærer videre- jeg skal i alle fall gjøre bedre reserach på hva slags PT jeg tar neste gang:)!
      Vi ses i skogen- fjellet- eller på asfalten!
      Stor klem

    • Reply Marie Kloster 20. April 2018 at 13:47

      Tusen takk Elisa! Jeg håper jeg blir frisk snart, er heldigvis bedre, men tør nesten ikke si det, høyt, plutselig har jeg tilbakefall.. hva som feiler meg er ikke sikker enda. Men jeg gønner på videre, mange konkurranser denne våren, så har virkelig ikke tid til dette magetullet mer!

      Stor klem tilbake :o)

  • Reply Stine 20. April 2018 at 15:26

    Kjære Elisa, jeg skjønner hvordan du har det! Og takk for at du deler! 🙂 Jeg har også vært gjennom liknende med skade, operasjon og krykker. pluss en litt vel lang opptrening. Masse lykke til! Klem

  • Leave a Reply