Friluft/Fashion Reise/Eventyr

Himmel og Helvete. Historien om Himlung Himal (7126 moh.)

17. January 2020

 

Ord og bilder: Elisa Røtterud

-Take me down to the paradise cit. Where the grass is green and the girls are pretty

Hva faen? Jeg som lå så godt i senga og tenkte på lus.

Jeg spretter bort til vinduet for å se med egne øyne hvor drita de utenfor er. Allsang til Guns N’ Roses betyr feiring av bragd.

Mitt eventyr har akkurat begynt.

Jeg hopper tilbake i senga, slenger et pledd over meg og registrerer takknemligheten over å være tilbake. Dette forunderlige eventyrriket ingen forlater før en har fått merker av det. Nepal.

Because it’s there

Landet med superlativer! Lite ante jeg i 2011 at Nepal skulle bli et vendepunkt i livet mitt. Fjellene, menneskene, den fargerike sherpakulturen- jeg ble så forelska. Det var som å komme hjem til noe en har lengtet etter i hele sitt liv. 

Siden har jeg vært her åtte ganger, og besøkt kremtopper som Island Peak (6186 moh., 2011) Ama Dablam (6812 moh., 2013 og 2015), og Manaslu (8126 moh., 2017).

Jeg er en konservativ og nysgjerrig motbakkeentusiast, langt i fra en smidig tradklatrer.

Reisefølget denne gang består av turkamerat Moa Hundseid, klatresherpaene Tsering og Lakpa, samt fire bærere. Et lite lag med mål om å bli de første nordmenn til å bestige 7000 meteren Himlung Himal.

Førstemann til mølla

Himlung Himal (7126 moh.) befinner seg i Manang distriktet i Annapurna regionen. Fjellandskapet inkluderer Annapurna Massivet (Annapurna I-IV), Dhaulagiri, Machhapuchhre, Manaslu, Gangapurna, Tilicho Peak, Pisang Peak, og Paungda Danda. I tillegg til utallige andre topper på 6-8K metere.

Fjellet er på langt nær så rock n roll som Ama Dablam, eller spennende og fascinerende som dødsraten på Manaslu. Dette fjellet stråler tilsynelatende snilt i en eventyrlig dal på grensa til Tibet, og kan minne noe om Mont Blanc i sin konstruksjon.

Det var totalpakken av sherpakulturen og den spektakulære naturen, og en norsk jomfruelig 7000 meter som trigget oss til å reise hit. Oppdagelsesgleden! 

Euforisk tidsreise 

Vi starter vår akklimatisering fra den fargerike byen Besishahar (900 moh.). Her møter vi utallige karbonsykkel fantaster som høyfjellsklatrere og vandrere. Besishahar er ett av startpunktene på Annapurna Circuit ruta.

 

Fjellandskapet inkluderer Annapurna Massivet (Annapurna I-IV), Dhaulagiri, Machhapuchhre, Manaslu, Gangapurna, Tilicho Peak, Pisang Peak, og Paungda Danda. I tillegg til utallige andre topper på 6-8K metere. Deriblant Himlung Himal.

Vi beveger oss sakte innover i dalen Nhar Phu for å akklimatisere oss. De få som bor i dalen lever av poteter, kål, egg og kjøtt fra geiter og høner. Her er det lite strøm og ingen telefondekning. Dette har vi fra vesten godt av å oppleve.

Mektige fossefall, landsbyer bygget av stein og møkk, fargerike buddhistiske klostre, fascinerende bergarter og smilende mennesker, møter oss. Synet skaper en tilstedeværende eufori.

 

Stemningen er lun og vi nyter den primitive kosten av poteter til sitronte. Denne ruta ble åpnet og noe tilrettelagt for turister i 2003, men vi møter ikke mange. Opplevelsen av å vandre her, nesten alene, smaker som en deilig karamell.

Vi må akklimatisere oss i en uke for å komme til Base Camp på 4900 moh. Stedene vi overnatter heter Koto (2600 moh.), Meta (3560 moh.), Kyang (3840 moh.) og Phu Gaun (3900 moh.).

 

 Diare i stekepanne

På den tredje dagen registrerer jeg noe galt med magen og fyker regelmessig bak busker for å drite. Jeg har klart å bli matforgiftet, og det er bare å gratulere.

I det vi ankommer landsbyen Phu Guan som fra et makroperspektiv imponerer storslagent med sin konstruksjon av leire og stein, majestetisk plassert på et fjell, er jeg mest opptatt av å finne steder å gjøre fra meg. 

Vi tar, heldigvis for mitt vedkommende, en hviledag i Phu Guan. Dagen tilbringer jeg på værelset mitt som likner et lite fjøs, og kaldsvetter. De andre går en tur for å akklimatisere seg ytterligere. 

 

Jeg føler meg som en ingeniør i det jeg ser en rusten stekepanne på tunet utenfor værelset mitt. Denne skal jeg bruke til toalett, tenker jeg fornøyd! For her går det nemlig unna i ukontrollert tempo. Den siste natta før Base Camp tilbringer jeg på stekepanna og holder vakt for rotta som lusker på værelset mitt. 

Endelig Base Camp

I det vi ankommer Base Camp på 4900 klapper jeg sammen i matteltet. 

Det sliter på motivasjonen når en ser alle rundt seg, sterke som bjørner, og en selv er i ferd med å bli en syltynn, sliten, skygge av seg selv.

Rotasjon og motivasjon

Allerede på dag to i base camp har vi puja. Dette er et rituale der vi får velsignelse av lamaen for å bestige fjellet. For oss vestlige kan dette være en noe langtekkelig affære, men selv er jeg travelt opptatt med å besøke toalettteltet mellom chantingen og velsignelsen.

I matteltet legger vi så strategien for bestigningen av Himlung.

 

Planen er en rotasjon til camp 1 (5450 moh.) for så å vende tilbake for å vente på et værvindu. Når vinduet så kommer, gå til camp 1, deretter Camp 2 (6000 moh.) hvile der en halv dag, for så å støte mot toppen. Derfra er planen gå hele veien tilbake til base camp. Camp 3 (6350 moh.) er for pyser og dessuten er den noe skredutsatt, resonnerer min klatresherpa Lakpa.

Denne planen følger vi. 

Pudderføre og nudler

Dårlig vær, sier klatresherpa Lakpa, bekymret i matteltet. 

 

Jeg setter grøten i halsen. Kan vi ikke bare forsøke, hvisker jeg. Moa er enig. Det kommer til å bli veldig kaldt og mye vind, advarer han. Vi har et bittelite værvindu, og sammen avgjør laget å gripe sjansen for å støte. Jeg sliter med motivasjon og vil bare komme meg av gårde. 

Vi følger planen og sover på Camp 1. Magen min er noe bedre, galgenhumoren er på plass, viljestyrken er på maks, men kreftene er totalt svekket.

 

Morgenen etter pakker vi ned telt og starter ferden mot Camp 2. Ruta opp består av løsstein, deretter et breparti før vi kommer til brede snødekte bakker på 20 grader. Jammen er det pudder her også! 

 

Vi ankommer Camp 2 på 6200 moh. klokken 1500, en vindfull dag i oktober. Her slår vi opp teltene og tilbereder nudler og te. Jeg liker godt å ligge i telt, vente på spenningen som kommer og lytte til været utenfor. Vinden rister i teltet, men inne ligger Moa og jeg komfortabelt og forbereder oss mentalt. Lakpa er bekymret og tenker trolig på fraværet av summitbonusen på 1000 dollar, hvis jeg ikke klarer det.

 

 

 

 

Toppstøtet

Klokken 2300 starter vi støtinga. Det er plutselig vindstille og jeg svetter under dunbuksa. Dette er da faen meg ikke kaldt, noterer jeg meg bak øret, mens vi går. Har Lakpa tatt feil av værmeldingen? Stjernene blinker rett over meg, og jeg kjenner på gleden over å være her oppe.

Men så kommer det. Vinden. Kulda. Helvete.

Hodelykta viser plutselig en monstrøs snøvegg som aldri slutter. Bresprekkene er derimot heldigvis lett å skue. Denne bakken minner meg om Dablamet på Ama. Loddrett! Lakpa og jeg går først, og vi fomler oss fremover, mens vi kjemper mot vinden. Piskeslag av snø slår meg i ansiktet. Jeg befinner meg i gapet på en ulv, tenker jeg og teller skritt for å motivere meg. Poli en Polit to. Poli tre. Slik holder jeg på i flere timer.  Temperaturen viser minus 40 grader med vind på 15 meter i sekundet.

Etter noe som føles som en evighet med jumarering trenger jeg en pause og graver isøksa ned i snøveggen. Jeg legger meg ned på bakken med vinden i ryggen, og før jeg aner ordet av det er jeg i dyp søvn. Jeg ser prestekrager på en grønnkledd eng og sol. Du store min, så deilig.

– Du må våkne, roper Lakpa og rister liv i meg.

– Du må våkne! Du kan få frostskader!

Fortumlet slår jeg opp øynene mens Lakpa fyrer opp oksygenet jeg har i sekken. Planen var å gå uten flaske, men vi tok den med som back up til meg grunnet svekket helse. 

Vi fortsetter så å kjempe oss oppover. Det er bedre å jukse enn å dø, trøster Lakpa. Dette er en kamp. Selv med flaske.

 

Den bratte snøveggen får med ett en brå kontrast fra soloppgangen i horisonten. Vi er her nesten helt alene, ingen kø eller diskusjon med andre lag. Dette er så vakkert, hvisker jeg til meg selv og humrer. Vi er som engler som leker i skyene!

Det eneste hintet av teknisk fasilitet er meterne før toppen. Et kronglete isparti før en luftig snøvegg. Og så står vi der på toppen og kjemper mot vinden. Klokken viser kvart på ni om morgenen. Lakpa jubler for å trigge en gledesrus i meg. We did it, roper jeg, og klemmer han.

 

 Toppen betyr uansett halvveis. To minutter, så snur vi, responderer han. I stedet for å nyte den vakre panormautsikten, må jeg forte meg å knipse et par bilder for å please sponsorer. Vi later som vi er verdens lykkeligste mennesker i et par minutter, før vi vender snuta nedover. Gleden av toppen kommer uansett alltid i etterkant.

 

Øl og hjemreise

Ferden ned til Base Camp er lang og strabasiøs. Vi ankommer syv på kvelden der jeg stuper inn i matteltet. Jeg er så sliten at latteren sitter løst. Beer, hikster jeg. Det er tross alt obligatorisk med summit party som består av kake og øl. 

Laget joiker og vi ler av frostskadene mine på nesa og kinnet. Vi er høye på adrenalin.

Himlung Himal- et helvete, er det siste jeg skriver i dagboka mi før jeg sovner i teltet. 

Dagen etter rigger vi ned camp, og beveger oss tilbake mot Kathmandu. Vi danser over hengebroene og i tehusene, og synger de fem dagene det tar å vende tilbake til sivilisasjonen. 

– Det er faen meg lenge til neste gang, sier jeg til Moa.

– Ja enig, nikker hun.

Men nå mens jeg skriver denne teksten, seks uker etterpå, ser det ut som at det blir en tredje tur til Ama Dablam i 2020. Denne gang for å rydde fjellet for tau sammen med blant annet Jon Gangdal. Free Ama Dablam, heter prosjektet. Har en først blitt forelska i Nepal, vil en alltid vende tilbake. På godt og vondt. 

 

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply


Warning: Unknown: [ext-deprecate]:Invalid out q in Unknown on line 0